380L0154.NOR

Council Directive of 21 January 1980 concerning the mutual recognition of diplomas, certificates and other evidence of formal qualifications in midwifery and including measures to facilitate the effective exercise of the right of establishment and freedom to provide services


RÅDSDIREKTIV

av 21. januar 1980

om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis
og andre kvalifikasjonsbevis for jordmødre, herunder tiltak
som skal lette den faktiske utøvelse av etableringsretten
og adgangen til å yte tjenester

(80/154/EØF)


RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR (

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 49, 57 og 66,

under henvisning til forslag fra Kommisjonen(1),

under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet(2),

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité(3), og

ut fra følgende betraktninger:

I henhold til traktaten er all forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet med hensyn til etablering og tjenesteytelser, forbudt fra overgangsperiodens utløp. Prinsippet om nasjonal behandling som derved gjennomføres, får særlig anvendelse på utstedelse av eventuell tillatelse som kreves for adgang til å praktisere som jordmor, samt på registrering eller medlemskap i yrkesorganisasjoner og -organer.

Det synes likevel ønskelig å fastsette visse bestemmelser som skal lette den faktiske utøvelse av etableringsretten og adgangen til å yte tjenester for jordmødre.

I henhold til traktaten er medlemsstatene forpliktet til ikke å yte noen form for støtte som kan vri etableringsvilkårene.

Traktatens artikkel 57 paragraf 1 fastsetter at det skal vedtas direktiver om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis.

Det synes hensiktsmessig at det samtidig med den gjensidige godkjennelse av diplomer fastsettes samordning av utdannelsesvilkårene for jordmødre. Denne samordning er gjennomført ved direktiv 80/155/EØF(4).

I medlemsstatene er det lovfestet krav om å inneha diplom som jordmor før det gis adgang til å starte og utøve jordmorvirksomhet.

Da et direktiv om gjensidig godkjennelse av diplomer ikke nødvendigvis innebærer at de former for utdannelse som omfattes av direktivet, er likeverdige, bør det, når det gjelder bruk av kvalifikasjonsbevis, bare tillates bevis på hjemstatens eller seneste oppholdsstats språk.

For å lette de nasjonale myndigheters anvendelse av dette direktiv, kan medlemsstatene bestemme at de personer som oppfyller dette direktivs utdannelsesvilkår, i tillegg til kvalifikasjonsbevis skal fremlegge en attest utstedt av vedkommende myndigheter i hjemstaten eller seneste oppholdsstat, som bevitner at disse bevis virkelig er de som omfattes av dette direktiv.

Ved tjenesteytelse ville kravet om registrering eller medlemskap i yrkesorganisasjoner eller -organer utvilsomt være en ulempe for tjenesteyteren på grunn av virksomhetens midlertidige karakter, da kravet er knyttet til utøvelse av virksomhet av fast og varig karakter i vertsstaten. Kravet bør derfor frafalles. I så fall bør imidlertid tilsynet med den yrkesdisiplin som er disse yrkesorganisasjoners og -organers ansvar, sikres. For å oppnå dette, bør det, med forbehold om anvendelse av traktatens artikkel 62, fastsettes at den aktuelle person kan pålegges å underrette vedkommende myndighet i vertsstaten om tjenesteytelsen.

Med hensyn til god vandel og hederlighet, bør det skjelnes mellom de krav som skal oppfylles ved første adgang til yrket og de som skal oppfylles ved utøvelsen av det.

Når det gjelder jordmorvirksomhet utøvet som lønnsmottaker, omfatter ikke rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 av 15. oktober 1968 om den frie bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet(5) særskilte bestemmelser om god vandel og hederlighet , yrkesdisiplin eller bruk av tittel for de aktuelle yrker. Avhengig av den enkelte medlemsstat, blir slike regler anvendt, eller de kan anvendes, både på lønnsmottakere og selvstendig næringsdrivende. Utøvelse av jordmorvirksomhet krever i alle medlemsstater et diplom, eksamensbevis eller annet kvalifikasjonsbevis for jordmødre. Denne virksomhet utøves av både selvstendig næringsdrivende og lønnsmottakere eller av samme personer i begge egenskaper i løpet av deres yrkeskarriere. For fullt ut å fremme den frie bevegelighet for disse yrkesutøvere i Fellesskapet, synes det derfor nødvendig å utvide anvendelsen av dette direktiv til også å omfatte jordmødre som er lønnsmottakere (

VEDTATT DETTE DIREKTIV:


KAPITTEL I

VIRKEOMRÅDE


Artikkel 1

Dette direktiv får anvendelse på virksomhet som jordmor, som definert av hver medlemsstat, med forbehold for bestemmelsene i artikkel 4 i direktiv 80/155/EØF, og som utøves under følgende yrkestitler:

i Forbundsrepublikken Tyskland:

"Hebamme";

i Belgia:

"accoucheuse/vroedvrouw";

i Danmark:

"jordemoder";

i Frankrike:

"sage-femme";

i Irland:

"midwife";

i Italia:

"ostetrica";

i Luxembourg:

"sage-femme";

i Nederland:

"verloskundige";

i Det forente kongerike:

"midwife".


KAPITTEL II

DIPLOMER, EKSAMENSBEVIS OG ANDRE KVALIFIKASJONSBEVIS
FOR JORDMØDRE


Artikkel 2

1. Hver medlemsstat skal godkjenne de diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis som utstedes til medlemsstatenes statsborgere av de øvrige medlemsstater, som er oppført i artikkel 3, som er i samsvar med artikkel 1 nr. 1, 3 og 4 i direktiv 80/155/EØF, og som oppfyller ett av følgende vilkår:

(en heltidsutdannelse til jordmor på minst tre år som:

(enten krever at den aktuelle person innehar diplom, eksamensbevis eller annet kvalifikasjonsbevis som gir adgang til universiteter eller høyskoler eller som, i mangel av dette, garanterer et tilsvarende kunnskapsnivå,

(eller etterfølges av yrkeserfaring, bekreftet av den attest som er nevnt i artikkel 4 i dette direktiv,

(en heltidsutdannelse til jordmor på minst to år eller 3600 timer som krever at den aktuelle person innehar diplom, eksamensbevis, eller annet kvalifikasjonsbevis for sykepleiere i allminnelig sykepleie, som nevnt i artikkel 3 i direktiv 77/452/EØF(6),

(en heltidsutdannelse til jordmor på minst 18 måneder eller 3000 timer som krever at den aktuelle person innehar diplom, eksamensbevis eller annet kvalifikasjonsbevis for sykepleiere i alminnelig sykepleie, som nevnt i artikkel 3 i direktiv 77/452/EØF, og som etterfølges av yrkeserfaring, bekreftet av den attest som er nevnt i artikkel 4 i dette direktiv.

2. Hver medlemsstat skal når det gjelder adgang til å starte og utøve selvstendig virksomhet som jordmor, gi de diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis den godkjenner, samme virkning på sitt territorium som de diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis som den selv utsteder.


Artikkel 3

De diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis som er nevnt i artikkel 2, er:

a) i Forbundsrepublikken Tyskland:

("Hebammenprüfungszeugnis" utstedt av den statlig oppnevnte eksamenskommisjon,

(attester fra vedkommende myndigheter i Forbundsrepublikken Tyskland som bevitner at kvalifikasjonsbevis utstedt etter 8. mai 1945 av vedkommende myndigheter i Den tyske demokratiske republikk, er likeverdige med de kvalifikasjonsbevis som er nevnt i første strekpunkt;

b) i Belgia:

"diplôme d'accoucheuse/vroedvrouwdiploma" utstedt av skoler som er opprettet eller godkjent av staten eller av "Jury central";

c) i Danmark:

"bevis for bestået jordemodereksamen" utstedt av Danmarks Jordemoderskole;

d) i Frankrike:

"diplôme de sage-femme" utstedt av staten;

e) i Irland:

"certificate in midwifery" utstedt av "An Bord Altranais" ("Nursing Board");

f) i Italia:

"diploma d'ostetrica" utstedt av statlig godkjente skoler;

g) i Luxembourg:

"diplôme de sage-femme" utstedt av helseministeren etter vedtak i eksamenskommisjonen;

h) i Nederland:

"vroedvrouwdiploma" utstedt av den eksamenskommisjon som er oppnevnt av staten;

i) i Det forente kongerike:

"certificate of admission to the Roll of Midwives" utstedt i England og Wales av "Central Midwives Board for England and Wales", i Skottland av "Central Midwives Board for Scotland" og i Nord-Irland av "The Northern Ireland Council for Nurses and Midwives".


Artikkel 4

Den attest som er nevnt i artikkel 2, skal utstedes av vedkommende myndigheter i hjemstaten eller seneste oppholdsstat. Den skal bekrefte at innehaveren etter bestått jordmoreksamen, på tilfredsstillende måte har utført all jordmorvirksomhet på et sykehus eller annen helseinstitusjon godkjent for dette formål, i en periode som fastsettes slik:

(to år i det tilfelle som er nevnt i artikkel 2 nr. 1 første strekpunkt annet understrekpunkt,

(ett år i det tilfelle som er nevnt i artikkel 2 nr. 1 tredje strekpunkt.


KAPITTEL III

ERVERVEDE RETTIGHETER


Artikkel 5

1. Hver medlemsstat skal for de av medlemsstatenes statsborgere som har diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis som ikke oppfyller alle minstekrav til utdannelse som er fastsatt i artikkel 1 i direktiv 80/155/EØF, godkjenne som tilstrekkelig bevis de diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis for jordmødre som er utstedt av disse medlemsstater senest seks år etter at dette direktiv ble meddelt dem, vedlagt en attest som bevitner at disse statsborgere faktisk og rettmessig har utøvet virksomhet som jordmor i minst tre år i løpet av de fem år som går forut for utstedelsen av attesten.

2. Hver medlemsstat skal for de av medlemsstatenes statsborgere som har diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis som oppfyller alle minstekrav til utdannelse som er fastsatt i artikkel 1 i direktiv 80/155/EØF, men som i henhold til artikkel 2 i dette direktiv bare skal godkjennes dersom de er vedlagt den attest for yrkespraksis som er nevnt i artikkel 4, godkjenne som tilstrekkelig bevis de diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis for jordmødre som er utstedt av disse medlemsstater før ikrafttredelsen av dette direktiv, vedlagt en attest som bevitner at disse statsborgere faktisk og rettmessig har utøvet virksomhet som jordmor i minst to år i løpet av de fem år som går forut for utstedelsen av attesten.


KAPITTEL IV

BRUK AV AKADEMISK TITTEL


Artikkel 6

1. Med forbehold for artikkel 15 skal vertsstatene påse at medlemsstaters statsborgere som oppfyller vilkårene fastsatt i artikkel 2 og 5, har rett til å bruke sin rettmessige akademiske tittel, for så vidt denne ikke er identisk med yrkestittelen, og eventuelt forkortelsen for den, fra hjemstaten eller seneste oppholdsstat, på denne stats språk. Vertsstatene kan bestemme at denne tittel skal etterfølges av navn og beliggenhet for det lærested eller den eksamenskommisjon som har tildelt den.

2. Dersom den akademiske tittel fra hjemstaten eller seneste oppholdsstat, i vertsstaten kan forveksles med en tittel som i denne stat krever tilleggsutdannelse som vedkommende ikke har, kan vertsstaten bestemme at vedkommende skal benytte den tittel som brukes i hjemstaten eller seneste oppholdsstat, i en passende utforming som vertsstaten skal angi.


KAPITTEL V

BESTEMMELSER SOM SKAL LETTE DEN FAKTISKE UTØVELSE AV
ETABLERINGSRETTEN OG ADGANGEN TIL Å YTE TJENESTER
FOR JORDMØDRE

A. Spesielle bestemmelser om etableringsrett


Artikkel 7

1. En vertsstat som krever bevis for god vandel og hederlighet av sine egne statsborgere før de gis adgang til å starte virksomhet som nevnt i artikkel 1 for første gang, skal for statsborgere fra andre medlemsstater godkjenne som tilstrekkelig bevis en attest utstedt av vedkommende myndighet i hjemstaten eller seneste oppholdsstat som bevitner at denne stats krav til god vandel og hederlighet når det gjelder adgang til å starte den aktuelle virksomhet, er oppfylt.

2. Dersom hjemstaten eller seneste oppholdsstat ikke krever bevis for god vandel og hederlighet av personer som ønsker å starte den aktuelle virksomhet for første gang, kan vertsstaten av statsborgere fra hjemstaten eller seneste oppholdsstat kreve et utdrag av strafferegisteret eller, i mangel av dette, et tilsvarende dokument utstedt av vedkommende myndighet i hjemstaten eller seneste oppholdsstat.

3. Dersom vertsstaten har kjennskap til alvorlige og konkrete forhold som har inntruffet utenfor dens territorium før den aktuelle person etablerte seg i staten, og som vil kunne få følger for adgangen til å starte den aktuelle virksomhet på dens territorium, kan den underrette hjemstaten eller seneste oppholdsstat om dette.

Hjemstaten eller seneste oppholdsstat skal undersøke riktigheten av forholdene dersom de i denne medlemsstat vil kunne få følger for adgangen til å starte den aktuelle virksomhet. Myndighetene i denne stat skal selv bestemme arten og omfanget av de undersøkelser som skal foretas, og skal underrette vertsstaten om de konsekvenser disse undersøkelser får med hensyn til de attester eller dokumenter som de har utstedt.

4. Medlemsstatene skal påse at de opplysninger som oversendes, blir behandlet fortrolig.


Artikkel 8

1. Dersom en vertsstat har lover eller forskrifter som setter krav til god vandel og hederlighet, herunder bestemmelser om disiplinære forføyninger i tilfeller av grov forsømmelse eller domfellelse for forbrytelser i forbindelse med utøvelse av virksomhet som nevnt i artikkel 1, skal hjemstaten eller seneste oppholdsstat oversende til vertsstaten de nødvendige opplysninger om yrkes- eller forvaltningsmessige tiltak eller forføyninger som er truffet overfor den aktuelle person, samt de straffetiltak som gjelder utøvelsen av vedkommendes yrke i hjemstaten eller seneste oppholdsstat.

2. Dersom vertsstaten har kjennskap til alvorlige og konkrete forhold som har inntruffet utenfor dens territorium, og som vil kunne få følger for utøvelsen av den aktuelle virksomhet på dens territorium, kan den underrette hjemstaten eller seneste oppholdsstat om dette.

Hjemstaten eller seneste oppholdsstat skal undersøke riktigheten av forholdene dersom de vil kunne få følger for utøvelsen av den aktuelle virksomhet i denne medlemsstat. Myndighetene i denne stat skal selv bestemme arten og omfanget av de undersøkelser som skal foretas, og skal underrette vertsstaten om de konsekvenser disse undersøkelser får med hensyn til de opplysninger de har oversendt i henhold til nr. 1.

3. Medlemsstatene skal påse at de opplysninger som oversendes, blir behandlet fortrolig.


Artikkel 9

Dersom vertsstaten av sine egne statsborgere krever attest for fysisk eller psykisk helsetilstand før de gis adgang til å starte eller utøve virksomhet som nevnt i artikkel 1, skal denne stat godta som tilstrekkelig bevis det dokument som kreves i hjemstaten eller seneste oppholdsstat.

Dersom hjemstaten eller seneste oppholdsstat ikke stiller krav av denne art for adgang til å starte eller utøve den aktuelle virksomhet, skal vertsstaten godta at statsborgere fra hjemstaten eller seneste oppholdsstat fremlegger en attest utstedt av vedkommende myndighet i denne stat, og som tilsvarer attester utstedt i vertsstaten.


Artikkel 10

Dokumentene nevnt i artikkel 7, 8 og 9 kan ikke fremlegges når det er gått mer enn 3 måneder fra utstedelsen.


Artikkel 11

1. Saksbehandlingen i forbindelse med den aktuelle persons adgang til å starte virksomhet som nevnt i artikkel 1, i henhold til artikkel 7, 8 og 9, skal avsluttes så snart som mulig og senest tre måneder etter at alle dokumenter om denne person er fremlagt, med forbehold for forsinkelser som følge av en eventuell klage etter avsluttet saksbehandling.

2. I tilfellene nevnt i artikkel 7 nr. 3 og artikkel 8 nr. 2, skal en anmodning om fornyet undersøkelse føre til utsettelse av den frist som er nevnt i nr. 1.

Den medlemsstat som høres, skal avgi sitt svar innen en frist på tre måneder.

Vertsstaten skal fortsette saksbehandlingen nevnt i nr. 1 når dette svar er mottatt eller fristen er utløpt.


Artikkel 12

Dersom en vertsstat av sine egne statsborgere krever edsavleggelse eller en forsikring på ære og samvittighet før de gis adgang til å starte eller utøve virksomhet som nevnt i artikkel 1, og dersom denne form for ed eller forsikring ikke kan brukes av statsborgere fra andre medlemsstater, skal vertsstaten sørge for at den aktuelle person får tilbud om en passende og tilsvarende form for ed eller forsikring.


B. Spesielle bestemmelser om tjenesteytelser


Artikkel 13

1. Dersom en medlemsstat av sine egne statsborgere krever enten tillatelse fra, registrering hos eller medlemskap i en yrkesorganisasjon eller -organ før de gis adgang til å starte eller utøve virksomhet som nevnt i artikkel 1, skal denne medlemsstat frita statsborgere fra medlemsstater fra dette krav når det gjelder tjenesteytelser.

Den aktuelle person skal yte tjenester med samme rettigheter og plikter som statsborgere i vertsstaten; vedkommende skal særlig være underlagt de yrkes- eller forvaltningsmessige disiplinærbestemmelser som anvendes i denne medlemsstat.

Dersom en vertsstat treffer tiltak i henhold til annet ledd eller får kjennskap til forhold som er i strid med disse bestemmelser, skal den umiddelbart underrette den medlemsstat der den aktuelle person er etablert.

2. Vertsstaten kan kreve at den aktuelle person på forhånd avlegger en erklæring til vedkommende myndigheter om de tjenester som skal ytes, dersom disse innebærer et midlertidig opphold på dens territorium.

Når saken haster, kan denne erklæring avlegges snarest mulig etter at tjenesteytelsen er utført.

3. I henhold til nr. 1 og 2 kan en vertsstat av den aktuelle person kreve ett eller flere dokumenter som inneholder følgende opplysninger:

(erklæringen nevnt i nr. 2,

(en attest som bevitner at den aktuelle person rettmessig utøver de aktuelle virksomheter i den medlemsstat han er etablert i,

(en attest på at den aktuelle person innehar det eller de diplomer, eksamensbevis eller andre kvalifikasjonsbevis som kreves for å yte de aktuelle tjenester, og som er nevnt i dette direktiv.

4. Det eller de dokumenter som er nevnt i nr. 3, kan ikke fremlegges når det er gått mer enn 12 måneder fra utstedelsen.

5. Dersom en medlemsstat midlertidig eller permanent, helt eller delvis fratar en av sine egne statsborgere eller en statsborger fra en annen medlemsstat som er etablert på dens territorium, retten til å utøve virksomhet som nevnt i artikkel 1, skal den påse at den attest som er nevnt i nr. 3 annet strekpunkt, alt etter omstendighetene tilbakekalles midlertidig eller permanent.


Artikkel 14

Dersom det i en vertsstat er nødvendig å være registrert hos et offentlig organ for sosial trygghet for å foreta avregning med et forsikringsorgan i forbindelse med virksomhet som utøves til fordel for personer som omfattes av en trygdeordning, skal denne medlemsstat i tilfeller av tjenesteytelser som medfører reiser for den aktuelle person, frita medlemsstaters statsborgere som er etablert i en annen medlemsstat fra å oppfylle dette krav.

Den aktuelle person skal likevel på forhånd, eller dersom saken haster, senere underrette dette organ om sin tjenesteytelse.


C. Felles bestemmelser for etableringsretten
og adgangen til å yte tjenester


Artikkel 15

Dersom det i en vertsstat finnes regler for bruk av den yrkestittel som er knyttet til virksomhet som nevnt i artikkel 1, skal statsborgere fra de øvrige medlemsstater som oppfyller vilkårene i artikkel 2 og 5, bruke den yrkestittel i vertsstaten som i denne stat tilsvarer disse kvalifikasjonsvilkår, og skal bruke forkortelsen for tittelen.


Artikkel 16

1. Medlemsstatene skal treffe de tiltak som er nødvendige for å gjøre det mulig for de aktuelle personer å innhente opplysninger om helse- og sosiallovgivningen i vertsstaten, og eventuelt om dens yrkesetiske regler.

For dette formål kan de opprette informasjonskontorer der de aktuelle personer kan få de nødvendige opplysninger. I tilfeller av etablering kan vertsstatene pålegge de aktuelle personer å ta kontakt med disse kontorer.

2. Medlemsstatene kan opprette kontorer som nevnt i nr. 1 under vedkommende myndigheter og organer, som de skal utpeke innen fristen fastsatt i artikkel 20 nr. 1.

3. Medlemsstatene skal påse at de aktuelle personer i sin egen og pasientenes interesse, eventuelt tilegner seg de språkkunnskaper som er nødvendige for å utøve yrkesvirksomhet i vertsstaten.


KAPITTEL VI

SLUTTBESTEMMELSER


Artikkel 17

Dersom det foreligger berettiget tvil, kan vertsstaten kreve at vedkommende myndigheter i en annen medlemsstat bekrefter gyldigheten av de diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis som er utstedt i den annen medlemsstat og nevnt i kapittel II og III, samt en bekreftelse på at den aktuelle person oppfyller alle de utdannelseskrav som er fastsatt i direktiv 80/155/EØF.


Artikkel 18

Innen den frist som er fastsatt i artikkel 20 nr. 1, skal medlemsstatene utpeke de myndigheter og organer som skal ha kompetanse til å utstede eller motta de diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis, samt de dokumenter og opplysninger som er nevnt i dette direktiv, og skal umiddelbart underrette de øvrige medlemsstater og Kommisjonen om dette.


Artikkel 19

Dette direktiv får også anvendelse på statsborgere i medlemsstatene som i samsvar med forordning (EØF) nr. 1612/68 utøver eller kommer til å utøve som lønnsmottakere virksomhet som nevnt i artikkel 1.


Artikkel 20

1. Medlemsstatene skal treffe de tiltak som er nødvendige for å etterkomme dette direktiv innen tre år etter at det er meddelt dem, og skal umiddelbart underrette Kommisjonen om dette.

2. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen teksten til de viktigste internrettslige bestemmelser som de vedtar på det område som dette direktiv omhandler.


Artikkel 21

Dersom det i en medlemsstat oppstår betydelige vanskeligheter på visse områder ved anvendelsen av dette direktiv, skal Kommisjonen undersøke vanskelighetene i samarbeid med denne stat, og skal innhente uttalelse fra den komité av høyere tjenestemenn innen helsevesenet som er opprettet ved beslutning 75/365/EØF(7), endret ved beslutning 80/157/EØF(8).

Kommisjonen skal eventuelt fremlegge relevante forslag for Rådet.


Artikkel 22

Dette direktiv er rettet til medlemsstatene.


Utferdiget i Brussel, 21. januar 1980.

For Rådet

G. MARCORA

Formann
(1)EFT nr. C 18 av 12.2.1970, s. 1.
(2)EFT nr. C 101 av 4.8.1970, s. 26.
(3)EFT nr. C 146 av 11.12.1970, s. 17.
(4)EFT nr. L 33 av 11.2.1980, s. 8.
(5)EFT nr. L 257 av 19.10.1968, s. 2.
(6)EFT nr. L 176 av 15.7.1977, s. 1.
(7)EFT nr. L 167 av 30.6.1975, s. 19.
(8)EFT nr. L 33 av 11.2.1980, s. 15.
??







380L0154.NOR/1